Hva jeg savner akkurat nå!

En liste som ikke inkluderer personer, for jeg savner veldig mange! Spesielt min familie!

• Lavere temperatur ute
• Grovbrød
• Store nok kloakkrør
• Drikke vann fra springen
• Gulvteppe
• Furutrær
• Drikke vann mens jeg dusjer
• Trafikkregler
• Kokekaffi
• Melk
• Agram

Kommer ikke på mer, for jeg har det faktisk veldig bra og savner som dere ser bare ubetydelige ting. Skulle jeg derimot laget en liste over hva vi kan lære av Ecuadors fattige, så ville den blitt lang, iallefall berøre mer fundamentale ting. Får bli senere d, for nå er de ferdig med fire episoder. Snakkes!

Litt av hvert...

Siden Tove og Ingrid akkuratt har kjøpt en piratkopi av hele første sesong av "One tree Hill" og nå har ett første maraton, så legger jeg ut en litt av hvert post. Kenneth fordriver tiden med kabal. Vi trenger jentene våre vi!!

Under er tre skremte italienere som går fritt i slummen i Paraiso. De kikket opp når de hørte et europeisk språk.
Elektrisitets nettverket her er helt vilt. Dssuten, om du har litt god spenst så kan du flere steder hoppe rett opp i høyspentlinjer.

Over er HOTEL LADA og under HOTEL CALIFORNIA.
Når man legger ut på lange bussturer, fra 5 til 18 timer, så får man heilt greie busser. De har også toalett. Men gutter får ikke lov til å stå oppe og pisse. Dette skiltet takker oss gutter for at vi ikke pisser stående. Legg merke til likheten pisar - pisser.


Hver onsdag er det forball på Casa. Da drypper det av meg etterpå.. En gang vred jeg opp t-skjorta mi etter kampen, og under er resultatet. Dette er ren Odd Terje SVETTE!. Har forresten tatt av meg rundt 7 kilo minst til nå. Renner av meg.
God sikt...

Marianneuken I

Onsdags morgen klokka 06:10 kom Marianne til Ecuador! Vi gledet oss til hun skulle komme og Tove hadde lagt planer for hver dag hun skulle være her...
Etter installasjon på Casa måtte vi bare slå fast at M ikke var så trett som vi hadde gått ut fra, og derfor tok vi turen til byen med en gang. Under er vi på Bahia markedet. Her kan du kjøpe alt mulig for en veldig billig penge.

Vi gikk ganske planløst rundt, men fant nå en del allikevel. M trengte solbriller og vi prøvde vel 100 stk før vi fant noen, da til Tove... M kjøpte klokke, sko, belte, shorts, shorts og nesten en caps. M drakk hele tiden... Noe som trengs for å overleve første dagene uten å bli irritabel. Hun klarte d med glans!!!

Over ses en av de fine taxiene i byen, en Lada selvfølgelig. I bakgrunnen er Malecon, den gata man liker å vise til turistene her nede. Den har Mc Donalds og lunsjen ble inntatt der. Tove og meg hadde utsatt å gå i Iguana parken til M kom, og under er vi der.
Parken er svært liten og ligger midt i sentrum av byen. Her inne er det vel ca 15 trær, og kanskje 40 iguanaer i forskjellige størrelser. De er ikke innesperret, men holder seg her allikevel. Iguanaen er fredet vilt her nede. M føler for å hilse litt.

Hjem praiet vi en lada taxi. Fraværet av opplagte trafikkregler gjordet M litt nervøs i begynnelsen, men som alltid var hun modig (nok). Bildet røper ellers Lindefjells-familiens orale anatomi; god evne til å gape høyt (eller store kjeft), to relativt friskfargete drøvler og noen plomber. M sin drøvel er ganske luftig syns jeg.
På Casa hadde vi et deiligt bad og mot kvelden så M trett ut, forståelig nok. Derfor hadde vi ikke tenkt å være med å spille fotball som vanlig er på onsdager. Det ble imidlertid en uventet slutt på kvelden for meg, for plutselig stod guttene fra Arka de Nue ved bassenget og ville spille fotball. Noe som egentlig ikke paser så bra siden det er en kveld for D-miro ansatte, vanligvis er de ca 40 stk, og oss volontører. Dessuten koster det 1 $ å spille, noe de ikke har til overs.. Heldigvis så kom det ikke flere enn 8 fra D-miro denne gangen, og Tove og meg betalte for guttene, så det gikk bra. Hadde vært såå kjipt viss de måtte snu i døra, jeg kjenner jo disse guttene! Jeg ble da med å spille og jentene la seg.
Dagen etter reiste vi med buss til Montanita, den fine stranda der vi surfet på tidligere. Tove inntok typisk sovestilling. Den slappe skjønne trutmunnen røper bildets autensitet, det er ikke arrangert.

Vel fremme møtte vi noen av de andre volontørene som hadde ordnet rom for oss (takk Pia) og fikk raskt innstalert oss i hengekøya utenfor.

De lokale innslagene av juicer er mange, og vi drakk en del av dem.
Maiskolber smaker helt topp som fastfood her!

Over og under ses hvor heldig jeg var denne uka (avveksling er bra)!!
Dette er hippi-plassen i Ecuador (se tidligere post), den er veldig sjarmerende, men har sine bakdeler. Hasj, sex & rockn roll. En stilig sykkel!

Desserten inntas fra samme trauet.
Dagen etterpå (fredag) var det stranda for oss.

Lokale går hele dagen att og fram for å selge forskjellige ting.
De solet seg. Jeg oppholdt meg under en parasoll.

Lek med frisbee over og under. Man ser også to forskjellige måter å takle en løshunds interesse for leken (men Tove kan ikke kickboxing)

M i de fantastiske bølgene her på Montanita! Det er så gøy å leke i dem, men denne gangen var de ganske farlige. Vi ble vitne til en nesten ulykke, dvs vi så en livvakt som måtte til med opplivning på en badegjest. Vi tok det litt med ro, for det var veldig mye drag utover denne gangen.
Smørblid Marianne under. Great outfit.

Display av de forskjellige skillene (de som betyr noe i denne tilværelsen:). Over brun og hvit, under hvit og rosa.

Pizza time. Mariannes nye armbånd kan også ses sammen med Toves nye øredobber.

Stemningsrapport over.. Blir trette av sola. På fredag ettermiddag ville vi leie surfebrett, men de hadde stengt utleiet på grunn av de store bølgene. De betegnet de som farlig. Vi ble litt skuffet over dette..
Men vi fant til slutt en god erstatning, en gul badering. M bar den med stor verdighet.
Kvelden kom på fredag, og M ble mer og mer klar over at solen her nede er sterk.. Ganglaget hennes endret seg til Ole Lukkeøye´s og ingen kunne ta på henne eller få henne til å tenke at nå tar vi på henne. Natten kom og vi sov. Tror M kjempet tappert mot solbrenthetens fæle konsekvenser, men hun sa ingenting høyt nok til at jeg våknet. Jeg vet hvor vondt det er og følte med henne.

Lørdagen kom, og vi reiste hjem til Casa.

Se Marianneuken II for mer.

Cotopaxi

Nå var det Søndag morgen og vi møtte opp hos reiseselskapet vårt for å begynne den tredager turen vi hadde avtalt med dem. Sveitseren Sabina bestemmte seg for å bli med oss, så nå var vi tre. Vi kjørte til Nasjonalparken Cotopaxi og inn på ett hostal der plukket vi opp vår fjerde person i gruppa, skotten Ian. Vi fire skulle dnne dagen bare trekke rundt under vulkanen og sove på ca 3600 moh. Alt etter regelen gå høyere og høyere for å bli akklimatisert, men sov litt lavere hele tiden. Under ser dere alpakkaer utenfor hostalet vi plukket opp Ian fra. Guidene våre var meget fornøyd med vår rapport fra turen til vulkanen Pichinca og trodd vi skulle rekke å bli nok akklimatisert.
Nasjonalparken var en opplevelse. Naturen der var totalt annerledes enn noe jeg har sett tidligere. Det var ett vulkansk miljø, med hauger som så unaturlige ut. Villhester gikk rundt og også villhunder. Gribber åt på kadavre av alpakkaer og noen kyr.

Under sees villhestene.
Hytta var en typisk hytte slik inkaene brukte dem og slik noen cowboyer nå brukte dem, for det budd faktisk cowboyer her!

Mens vi gikk rundt her så kunne vi hele tiden se Cotopaxi, men den var skjult i tåke og når den stakk frem en sjelden gang, så ble det kodak moment!!

Etter å ha gått rundt på ca 4200 moh i 5-6 timer reiste vi ned for å sove på 3600 moh. Vi drakk en te av ekte Coca blader, de samme som ved litt kyndig hjelp gir kokain. Denne skulle være god for høydetilpassningen.
Natten ble urolig. Man sover ikke godt i slike høyder. Rører man på seg i søvne og legger hodet slik at nasa eller munnen ikke har fri tilgang til lufta, så vokner man gispende etter luft med en følelse av å bli kvalt. Vi sov litt.

Dagen etter, mandag, kjørte vi i 11 tida opp til parkeringsplassen under Refugee hut Jose Ribas. Derfra tok det 1 time før vi nådde hytta. Tove ses under, og hytta i bakgrunnen med Cotopaxi over. Dessverre Ble vi svette av turen opp, noe som vi ikke trodde gjordet noe for hytta var vel varm slik alle hytter i Norge er...
Meg på vei opp til hytta.

Denne hytta hadde også ein peis.. Vi ventet litt, men forstod raskt at ikke peisen kom til å bli brukt! Nå var klokka rundt 12:00 og vi frøs ganske godt, men holdt motet oppe. Under ses en belgisk familie bak oss som også skulle klatre denne natten.
Etter litt mat og mye venting, skulle vi legge oss for å forsøke å sove/hvile. Klokka var 18:00 og vi skulle bli vekket 24:00 og begynne å gå 01:00. Siden vi var på 4800 moh var det her enda vanskeligere å sove utne å føle ubehag, så det ble mye stirring i taket. I tillegg frøs vi, iallefall Tove, men vi følte oss i god form mht høyden.

Det var fem forskjellige grupper, inklusive vår, alle med to guider hver som skulle forsøke å nå toppen denne natten. De fleste stod opp før oss og begynnte å gå før vi hadde stått opp.

Vi ble vekket, stod opp, pakket, fikk te og noe mat. Jeg syntes Tove ble litt lenge på do, og desverre så hadde hun allerede spydd noe som ikke er et veldig bra tegn. Vi tre andre flølte os pigge og litt over ett begynte vi å gå. En guide foran og en guide bak oss!

Første etappe gikk fra hytta og opp mot isbreen der vi skulle ta på oss ispiggene på skoene og arrangeres i taulag. Turen dit skulle ta 45 min. Rett før vi var fremme ved breen hørte jeg lyder bak meg. Der var Sabina i spyposisjon med mye på gang. Hun var klar for å snu, men bestemmte seg for å ta avgjørelsen ved breen. Under er ryggen til Tove før breen.

Ved breen bestemmte også Tove for å snu, hun var totalt utslitt og manglet motivasjonen for å fortsette. Vi var nå på 4900-5000 moh. Jentene kunne gå tilbake alene, noe som gav meg og Tony (ikke Ian sier Tove) en guide hver. Vi fortsatte oppover, nå på bre. Å gå med piggene og på breen var veldig gøy! Vi gikk og gikk, tok igjen de andre fire lagene og følte oss i storform;)

Bekymringene var at det begynnte å snø, det var mildt.. Snøen ble dypere, vi gikk igjennom og vasset i 25-30 cm snø med helning opp mot 55 grader. Vi var nå på 5300 moh. Følte det ble mer og mer farlig for skred, men stolte på guidene våre. Dagen før hadde det gått ett stort skred nettopp der vi nå var, vi kunne tydelig se hva som hadde foregått. To personer hadde blitt tatt av dette skredet og ført 60 m nedover fjellet. De overlevde. Vi visste alt dette før vi begynnte å gå, men håpet på frost. Nå var det mildvær og partiet vi skulle inn i ble enda brattere de neste 200 meterene.

Guidene våre snakket sammen og tok en profil av snøen. Jeg så desverre det jeg ikke ville se. Først dette nysnølaget på 25-30 cm, så hard skare på 25 cm, men under der var det et lag med iskrystaller. Har aldri sett noe lignende. Laget var ca 35 cm dypt og bestod utelukkende av 1,5 cm store isklumper. Å ta i det var som å røre i en balje med isbiter ferdige for Cola glasset. Vi måtte snu!! Forferdelig!!!!!! Særlig siden vi var så pigge og motiverte. Guidene beklaget.

Vi snakket med de andre gruppene på vei ned, de snudde alle sammen. En gruppe som senere ville prøve seg på Chimborazo, tvang guidene til å søke en alternativ rute, men da utløste de to småskred og snudde de også.

Disse bildene er fra der vi regnet oss som utenfor fare for skred.
Over kan du se, hvis du forstørrer blidet, skredet som gikk og tok 2 personer. Profilen vår ble tatt like til venstre for skredet nesten mot toppen på ryggen.

Vel nede, klokka 04:30. (tok 45 min ned). Så vi til jentene som lå og prøvde å sove. Tony ble syk og spydde. Vi la oss. Når det ble lyst tok vi bilder. Som du ser er hytta på samme høyde som Mount Blanc. Og isbreen var på dobbel så høyt som vårt høyeste fjell Galhøpiggen. Dette er hva jeg må si til meg selv for ikke å være for bitter på moder natur. Det er visst bare 5% som må snu pga været...

Den røde sanden er fantastisk fin i kontrast mot snø og de gråe fjellene. Over ses en plante som voks på 5000 moh.

Litt skuffet stoppet vi en buss på panamerican highway og begynnte en busstur mot Guayaquil og Marianne. Turen varte 8,5 timer og de tre første hadde vi ikke sete. Her er solnedgangen da vi var tilbake på tilnærmet 0 moh. På 12 timer beveget jeg meg fra 5300 moh til 0 moh, en rar tanke. I skrivende stund er det kommet rapporter om at Cotopaxi hadde utbrudd (ikke lava)noen dager rett etter at vi var der.