Hjemturen.. er i gang..

Nå sitter jeg på flyplassen, rett ved gaten vår. De har gratis internett så laptoppen er i bruk. Alt har gått greitt!! De ca 10 kiloene med for mye vekt brakte ingen problemer heldigvis. Flyet går 06:50 tru eg (Tove vet), men de hadde akkuratt en preboarding pass check. Mye vits tenkte jeg, men hele hensikten var viss å taue inn noen personer for en stikkprøve av innholdet i bagasjen. Så nå er Tove der og jeg sitter og surfer. Har ingenting å skjule ;) så alt går vel bra!!

Vi hadde en veldig fin siste kveld i går! Pizza og avskjed med våre nye gode venner. Rart å vite at vi nå ikke skal se hverandre hver dag, spesielt har vi jo blitt kjent med Ingrid og Kenneth, så dem savner vi faktisk allerede!! Ellers er det mange rare følelser ute å svirrer i min trette kropp. Vi har jo hatt det så utrolig spennende og givende. 4 mer innholdsrike måneder har aldri jeg gjennomgått. Kan og roper derfor høyt en anbefalelse om å komme hit ned til allle som ønsker å være volontører i bistands/diakoni prosjekter!!

Oi, nå ropes mange rare navn opp på høytaleren. Hun kan selvfølgelig ikke engelsk.

Har mange flere bilder som burde publiseres for å runde av denne bloggen, men det tror jeg ikke det blir noe av, de kan ses i de albumene Tove lager.

Derfor; TAKK TIL ECUADOR!!


Lykke til Ingrid, Kenneth, Kristian, Mari, Karin og Pia!! Gud velsigne dere! Stå på resten av tiden dere har her nede. Vi ses i Norge.

(Tove er her. En dum Ecuadorsk hund hadde markert ved den største 32 kg kofferten (vi fikk av Ola og Inger Stakkeland, Takk), så hun måtte åpne opp.. Fant selvfølgelig ingenting i den kofferten!

Praktisk info; 2 timer er nok. Når du står i køen, så ta frem det norske passet slik at de ser det, det hjelper. Er mat å få kjøpt rett ved gatene, så å gå helt inn tidlig er best. )

Engelsklærer

Jeg har nå jobbet en måned på yrkesskolen Eughenio Espejo med 500 elever på dagtid og 200 på kveldstid. Uten hjelp og initiativ fra Misjonsalliansen ville denne skolen ikke eksitert, nå er den velfungerende og velkjent. De har tre klassetrinn her og første året er som grunnfag hjemme. De to neste blir det en del praktisk innenfor de forskjellige retningene som er; mekanisk, elektrisitet, skjønnehetslinje (klipping), og en konfesjonslinje. De to siste er for jenter som dere skjønner. Man velger veldig tradisjonelt og derfor er det praktisk talt rene gutte og jente klasser.
Av 2 og 3 året er det to klasser, A og B, så tilsammen er det 12 klasser på skolen. Alle skal hato timer engels hver uke og derfor har det blitt en del å gjøre. Over ses den eldste delen av skolen som ennå er i bambus. Her er førsteårs kullene plassert. Jeg jobber sammen med koselige Álvaro som rekker frem hånda si her. Han er en ung universitetsstudent som jobber seg gjennom språkstudiene. Alltid blid og oppriktig glad for min hjelp. Uttalen er det vanskeligste.. De har ikke en del av de engelske lydene i sitt vokabular og derfor er det mye rar uttale ute og går blandt dem med utdannelse innenfor engelsk også. Vi er et godt team syns jeg!! De yngste på mekanisk blir ofte brukt som sandblåsere og pusser rust mange ganger i uka...

Her er vi utenfor klasserommet til mekanisk fag grunnfag. De er rundt 40 stk men blir av og til slått sammen med andre året og blir 70... Skriver av og til nye gloser på tavla og tar opp elever for å høre uttalen, må nesten repetere 10 ganger på hvert ord.. Noen ganger klarer jeg nesten ikke å la være å le.. På slutten av timen tok jeg frem kameraet.. Disse tre bildene illustrerer hva som da kjer på kort tid slev om må "skriker sitt stille på stolen!!"
De til venstre har nå fått med seg kameraet...
Under er det nå blitt kaos.. Umulig å stoppe dem.. Ringeklokka reddet meg..

Her er vi i 2 året på mekaniske fag som er i første etasje av ett nyoppsatt betongbygg. Andre etasje holder på å bygges, dvs, betongen har tørket i forskalingen ca 14 dager nå...
Denne klassen er litt mindre, rett over 30, men guttene er ville.
Under har vi fritime. (Smilet mitt skyldes den lange tiden det tok for personen å ta bildet). Ofte må vi da ta en vikartime, da har vi engelske leker... For eksempel hadde vi tåse leken. Álvaro sa fire ord i begynnelsen av en rekke på 30 personer; "cat, dog, house, hat". Den siste personen skulle da skrive det han hørte på tavla... Jeg var med i rekka som nr 10 ca. Allerede da var det blitt bare tre ord "cadå, ha, hæ" og jeg lo høyt inne i meg. Siste person fikk ett ord; "cåhadæ" og Álvaro var ikke helt fornøyd..

Midt på dagen er det dagens eneste pause på ca 20 min. Da strømmer alle 500 ut fra sine kott og alt blir helt vilt. Over ses bambusen som støtter opp forskalingen til trappa opp til andre etasje. Kristian er med meg noen dager og underviser på frisørlinja, klipper.
Man har en kiosk inne på skolen, den serverer usunn mat og bare usunn mat. Frukt finns ikkje.. Disse jentene kjenner jeg godt nå, de snakker alltid til meg og er veldig hyggelige. Hun til høyre er den enste som går nye veier; hun går på mekaniske fag.. Spiser chips, pølse og majonaise her..

Her kan man se litt av menneskehavet. Det rare for meg er at jeg kjnner mange av disse fjesene nå. De er herlige barn mange av dem.

Jente klassene er mye mer behageligere å ha. Noen er litt beskjedne overfor høye skjeggete meg, noe jeg liker, men de er rett og slett stillere og også flinkere til å lære engelsk. Her er jeg i grunnfag på frisørlinja. De er rundt 50 stk.

Over kan du se at denne klassen er skilt fra grunnfag konfesjon med bare en liten bambusvegg. De har matte på den siden mens vi har engelsk. De andre er den største klassen på skolen med 73 elever. Å ha dem er meget utfordrende..
Litt sliten er jeg etter en dag, men føler virkelig at jeg er til hjelp for både Álvaro og for elevene, så det blir trist å slutte. På mandag skal disse jentene visst nok gi meg en presang...

Ferieskole (revisited)

Nest siste uka før påskeferien fikk jeg, Tove, æren av å jobbe på en helt ny skole. Som dere ser var den ikke engang ferdig bygget. Siden det aldri hadde vært skole her tidligere skulle ferieskolen være et slags kurs for å kartlegge barnas egenskaper- finne ut hvilken klasse de skulle være i. Jeg og Åsta skulle jobbe sammen her og vi ble plassert hos de aller minste. Der var det mildt sagt hysterisk!! Og ikke uten grunn fikk skolen kallenavnet grine-skolen ganske raskt. Den første dagen vi kom ble vi møtt av et grinekor fra innsiden av bambus-veggene. Vi tenkte i våre stille sinn- nei, ikke der! Men jo, akkurat der skulle vi. Med de redde små som aldri hadde vært alene før. Borte fra mor og søsken. Om enn ikke så langt borte; storebror var kanskje i naborommet og mamma stod med store øyne og titta inn fra utsiden. Dette gjorde ikke akkurat saken særlig bedre. Ok, jeg kom inn og gikk til verks- ei lita jente satt alene og gråt høylytt på en stol. Jeg tok henne på fanget og prøvde å snakke med henne; "vofårr do gråte? Det ar ike fali her. jai haite Tove å jai ska pusse på dei!" Slik hørtes kanskje spansken min ut i ørene til denne innfødte og skremte skoleungen. Ikke rart om hun gråt enda høyere og til slutt satte fingrene i ørene sine.... Jeg gikk videre til neste mann, snakka mindre og holdt mer. Den taktikken funka bedre. Bare litt vanskelig når ti barn skriker på en gang og de andre 30 er urolige fordi de ikke har noe å gjøre. Nabolaget!

Åsta foran den nye skolen. Barna må være inne hele skoledagen for det går ikke an å leke utenfor.

Etter hvert lærte vi bedre hvordan vi skulle håndtere disse usikre, nye skoleelevene. Mange roa seg, men hver dag fortsatte grinekoret. Jeg tror ikke de hadde det noe vondt lengre, men det ble liksom en vane for de å gråte. Det var ganske slitsomt, men når vi visste hva som møtte oss gikk det bedre. Siste dag fikk vi også hjelp av Odd Terje som tidligere i uka hadde drevet med litt praktisk arbeid. Åsta sammen med ei som måtte bæres for ikke å grine...

Meg sammen med en av de minste barna. Noen av barna var faktisk veldig glade og fornøyde:)

I skrivende stund holder skolen på for fullt. Det er veldig mange barn der og både de og lærerne strever litt med å figre ut av dette nye. Hvordan skal man undervise 50 6-åringer som er ulike i nivå og person? Hvordan få alle til å slutte å gråte?? Dette puslespillet er Ingrid med på å legge. Hun jobber sammen med de minste og skal være der helt til hun reiser. Om enn skolen begynner med litt kaos og styr, så har tross alt flere hundre barn nå fått seg en mulighet til utdannelse. Skolen halter litt av gårde i begynnelsen, men med misjonsalliansens hjelp, lærere og en rektor som virkelig har lyst til å få det til, vil denne skolen utvikle seg og bety en stor forskjell for barna i dette området. Både utfordrende, spennende og givende å få være med i starten av en slik prosess.

Engelsklærere

I to uker har Tove og meg vært engelsklærere. Tove jobber på Colegio Paraiso og jeg på Eughenio Espejo. Kan ikke så mye om Tove`s skole, så har ikke så mye harde fakta å komme med. Min skole er en yrkesskole. Den har 700 elever. Jeg jobber sammen med Alvaro, en ecuadorsk universitets-student. Læringsmiljøet er helt annerledes enn i Norge. Bambusvegger gjør støynivået meget høyt, og alle klasser er på rundt 50 elever bortsett fra en på 70. Noen klasserom er av betong og ekkoet er forstyrrende.. Vi føler allikevel at det er bruk for oss der vi jobber, og at vi får lært dem noe de har bruk for. Deilig å være på samme plass hele tiden og ikke en uke her og en der. Hver onsdag og fredag jobber meg og Tove sammen på Isla Trinataria, det andre slumområdet. Her har vi kveldsundervisning i engelsk for ungdommer fra kirka i Nigeria. Dette er veldig gøy.

Desverre har jeg ingen bilder ennå, har problemer med kameraet (ikke kjøp HP), så bildene får vente.

Marianneuken II

En av kveldene hadde vi en lite videokveld. Her ned koster en film hos vår lokale (pirat)sjappe bare 2,5 $ og de har filmene før de settes opp på kino. Faktisk ofte før trailerne går på kino.. Dessuten får man som regel med engelsk tale eller med engelsk teksting, og kvaliteten er max på pcèn. M ville selfølgelig ha litt popcorn. Er tre poser micropop i trauet, alle med ekstra smør:)
Søndag morgen ville vi dra til Arka de Nue på gudstjeneste for å vise M menigheten vi har vært engasjert i. Jeg følte meg ikke helt i form, men da var vi to, for M var fremdeles veldig sår..
Over og under venter vi på bussen. Det foregår slik at jeg må speide etter et nummer på bussen, og det er ingen regel hvor på bussen det står. Er bare et klistermerke en eller annen plass på frontruta. Når riktig buss kommer, må man vinke. Man kan stoppe bussen hvor som helst langs veien, bare man vinker febrilsk nok eller ser nok hvit ut.

På bussen over. Under er vi i kirken som tidligere poster har vist at består av et rom av betong. Vi ble møtt med smil og kyss av Gonzalo (pastoren) og de vi kjenner.Det skulle være barnedåp denne morgenen og under viser faren stolt frem barnet før sermonien, derfor er kirken pyntet til fest (over). Kassetspilleren og døpefatet ses over.

Faren viste stolt frem barnet sitt før sermonien.
Over er vi veldig konsentrerte for å få med oss hva som sies. Jeg er også veldig klar over at jeg har feber og hodepine.. M får oppmerksomhet og barn vil gjerne sitte urolig på det solbrente fanget hennes...


Gonzalo foretter dåpen. Under får M holde dåpsbarnet etter gudstjenesten. Det skulle være kirkekaffi, uten kaffi men med Cola, etterpå, men vi gikk hjem siden både jeg og M var ganske "kake". Fikk selvfølgelig ikke gå før vi hadde smakt på kaka.. De er veldig gjestfrie, og vi fikk faktisk kake først, en slik ting vi ikke kan kontrollere og føler er litt ubekvemt. Det var jo ikke vi som feiret/skulle feires. En fin gudstjeneste i en fin menighet!!

Tove og meg traff igjen barn fra ferieskolen! Alltid gøy at de husker oss!

Etter gudstjenesten tok jeg det rolig.. M hadde nå utviklet en kløe av de sjeldne dimensjoner. Hvorfor er vi ikke helt sikre på, kansje reagerte den røde huden på kloret i bassengvannet eller så var det kanskje en normal reaksjon der huden raskt ville lege seg og bli hvit igjen. Uansett var det tydelig en kløe som ramma hele kroppen og gav seg bare ved ett tjukt lag av antihistamin krem. M var igjen tapper.

Mandagen var det D-Miro dag. Vi volontører skulle besøke en del av dem som har fått lån og dermed fått realisert sin egen bedrift. Her er det mange solskinnshistorier, fordi dette er virkelig en bra måte å drive bistand på. Fredsprisvinneren Yunus viser at dette er et fantastisk redskap for hjelp! Tove og M ble med, jeg turde ikke siden feberen ikke hadde gitt seg og diarè også hadde manifistert seg. Jenten hadde en fin dag! Under er de på lunsj på misjonsalliansens kontor i Paraiso de la Flor. Fra venstre; M, Tove, Astrid, Håvard, Andreas (disse tre er misjonærer her), Mari, Pia, Kenneth, Karin, og Marianne.

Før jentene kom hjem til syke meg, besøkte de Mac...

Mot kvelden var jeg ok, ingen feber og hodet var bra. Derfor tok vi nok en handletur på et av de fine handlesentrene Mall del Sol. Alle var like ivrig på å handle litt...
Noen av gatene her nede er fine og blir tatt vare på. Her er hovedgata i Urdesa. Under ses området rundt senteret, ganske fint her.

Hvem hun ringte til sier vi ikke høyt.....
Her nede er moten ganske 50-60 talls.. Gardiner er kjoler.. Mange skrikende farger og facinerende mønstre. Vi lette som vanlig etter det perfekte og prøvde en del kjoler/topper, og ikke minst solbriller. M fant noen her.


Hvert kjøpesenter har en spillehall. Her fant vi et nytt fotballspill! Knuste dem!! Over ses et slikt bur der du styrer en kran for å fange noe. I Norge er det som regel bamser, her er det godterier, noe som ble interessant.

Vi fulgte M til flyplassen og sa hadet til henne. Var veldig gøy å ha deg her!! Takk for besøket!!