Sjakkmatt

I skrivende stund er det nå meg som har diarè.. Trodde ikke jeg skulle få det, men det måtte vel komme..

Denne uka, fra mandag av har vært vår første jobbeuke. Det er sommerferie her nede, men det betyr at barna i slummen ikke har noen plass å gjøre av seg. Sommerskuler arrangeres derfor på mange steder og flere skoler ønsker hjelp av voluntører i avviklingen. Skulle vi sammenligne med Norge så blir det som funksjon en slags SFO løsning for foreldrene, mens det for barna arter seg mer som en leirskole.

CREER- sentrene: Det er to Creer sentre her nede, ett i hvert området misjonsalliansen jobber. Det hele begynte ved at man under forundersøkelsene for å starte opp arbeid i slummorådene i Guayaquil, syntes det var rart man ikke observerte funksjonshemmede (må forstås i vid betydning, dvs nedsatt iQ også). Ved å se nærmere etter så man da flere som var funksjonshemmet, men de ble mer eller mindre gjemt av familiene sine. De hadde ikke mulighet eller tid til å gi dem hjelp eller ta seg av dem. Ingen tilbud var det heller for slike barn. Creer- sentrene ble da startet. Creer betyr "tro" og reflekterer at man har tro på et menneskeverd for disse og ikke minst mulighetene for de funksjonshemmede. Mandag og tirsdag begynte somerskolen på Creer-sentrene. Tove og meg var på Isla- sammen med Mette og Marianne, to erfarne voluntører. Mandag regnet det, og det betyr her nede at det blir ett svakt oppmøte. Slummen blir gjørmete og mange klarer ikke å komme seg frem og tilbake til senteret. Det var derfor bare tre elever fordelt på syv lærere (med oss). Tirsdag var det blitt 11 barn, og straks mer å gjøre. Jeg er med i hva vi kaller sportgruppa og gjør forskjellige leker og ballspill. Tove er med i en håndarbeidsgruppe og hjelper til med litt av hvert der. For meg blir det hele en særs varm opplevelse, er gjennomvåt av svette etter endt dag. Vi føler vel begge at språket er den største barrieren, kan til tider bli frustrert og føle seg unyttig. Allikevel så er barna på sentrene så utrolig blide og glade. De liker helt klart at vi er der og når de smiler eller henger seg på oss så blir det hele veldig gripende og sterkt. Spesielt en døv gutt som heter Bernard (tror jeg) har jeg blitt grepet av. Han er utrolig herlig og når han smiler er alt bra. Det er så rart ved ent dag og vi går hjem til luksus, mens det går til slummen og forhold vi ikke kan relatere oss til engang.

Onsdag ble jeg med Pia, Ruth Synnøve og Katrine til en vanlig skule. Her hadde de sommerskole og trengte hjelp. Spesielt til sportsaktiviteter. Her ble jeg kastet inn i det! Vi fikk først en guttegruppe på rundt 40 gutter i aldere 6-13. Her fikk jeg erfare at jeg mangler mye på språket!! Å forklare nye leker til 40 unge gutter på spansk med bare 30 timers undervisning gikk heller dårlig.. Ruth Synnøve stod derfor for det meste av forklaringen og vi andre var med på lekene. Igjen SVETT. Her er det egentlig vanlig KRIK arbeid som er tingen. Etter guttene fikk vi en like stor jentegruppe... Jentene var de enkleste å ha med å gjøre.

Tove er ennå med på Creer-senteret. Nå er de vel rundt 20 stykker. Hun føler også på det samme når det gjelder språket, men hun er bedre enn meg! De sa Bernard hadde lurt på hvor jeg var, fikk raskt ett tegnspråk navn utifra sjegget, noe som gjordet meg veldig glad.

I dag skulle jeg vært på jobb på skolen igjen, men er altså sjuk.. Irriterende, for trenger erfaringen...

Fremover er planene; jobb i morgen, være her i helga og kanskje delta på møter. Neste uke bare spansk for meg og Tove. Så er det Carnèval her nede og alle har fri uansett.. Så vi planlegger en tur til Quito og jungelen. Etter det er det jobb.

Som oppsummering; be om at Gud hjelper oss med spansken så vi får gjort arbeidet vi skal og mer til!! Bilder fra skolene kommer etterhvert, når jeg forstår hva de sier når jeg prøver å fotografere...

Strandturer (Vamos a la playa)

Vi har vært på to helgeutflukter til nå. Første turen gikk til en plass kalt Ballenita mens andre turen gikk til Montanita. For begge turene var målet å slappe av på en strand og kose oss med spanskgloser. Litt praktisering av språket ved bestilling av mat og soverom er en nødvendighet og gratis læring.

Ballenita; jeg ble veldig solbrent og Tove ble brun. Vi bodde på et veldig fint hotell, der to andre voluntører giftet seg i jula (Simen og Silje). Koster ingenting sammenlignet med norske priser, men er veldig dyrt sett med ecuadorske øyne. Sånn sett føler en alltid en viss dårlig sammvittighet, men samtidig presses en litt inn i "den rike hvite"-rollen av de lokale her nede. Det er en slags omvendt rassisme.

En gammel pappegøye gikk rundt på hotellet vårt.

Utsikten fra terrassen vår.

Montanita; Tove ble enda brunere og jeg ble rosa selv om jeg konstant smurte meg med faktor 50. Denne plassen er rar og samtidig eventyrlig. Hele plassen er som hentet ut av en hippie-getto. Hengekøyer, rare haciendaer, mange backpackere fra hele verden, tvilsomme tilbud om massasje, enda mer tvilsomme planter, reggae-musikk, rastafari og festing. Vi hadde med oss erfarne voluntører som anbefalte soveplass litt utenfor selve sentrum. Dette var veldig lurt og vi sov relativt godt, men uten vifte eller aircon ble det veldig varmt. Vi reiste hit for å oppleve stranden og prøve å surfe. Stranden her slår alt jeg har vært på tidligere. Perfekt strand og perfekte bølger å leke i! I gjennomsnitt lå vel bølgene på 2 meters høyde, og det var utrolig gøy å boltre seg i dem. Ble med noen lokale ecuadorianere i bølgeleken, noe som var trygt og morsomt. En gang kom to høye bølger som vi fikk en god del moro ut av. Da ropte plutselig den ene "grande, grande" og prøvde forgjeves å svømme innover. En veldig stor bølge bygde seg da opp litt lenger ute en de andre og ville derfor bryte en annen plass, noe som satte oss rett i fella. Vannet strømmet jo utover for å bygge opp bølgen, så vi valgte å møte den. Vi rakk det, men fikk skikkelig juling av den minst 4 meter høye bølgen som krasjet nesten rett på oss. Var under vann og lette etter opp og ned en plass mellom 10 og 15 sekunder. Alt gikk bra og vi lo etterpå.
Opplevde bare en slik bølge.

Surfing var gøy, men vanskelig..

Kjøpte en del smågaver til utvalgte der hjemme...
Turen var veldig gøy, men føler meg litt dårlig som støtter opp om denne for meg litt tvilsomme livsstilen ved å være der og legge igjen penger. Stranda var allikevel max bra, men nå vil vi nok heller reise for å se og oppleve litt av innlandet.

Fra venstre; Marianne og Ruth Synnøve (erfarne), Mari (ny), Lene, Ingrid, Kenneth og Mette (erfaren). Står Her i st. Elena og venter på en buss som var full, men vi fikk plass allikevel.Kristian (Ny trønder). Under vårt kråkeslott!!Kolibri; minste fuglen i verda!
Under en helsebringende plant i husveggen vår...



Mari (ny)Smakte sevje av kokosnøtta,men var forfriskende!!Fullt av slike boder i gaten vår! Desserten til ingrid og Kenneth, legg merke til havregryna..

Spanskesyken II

Det var en gang en av de jeg kjenner godt hadde kraftig diarè. Man kan godt kalle personen Evot. Om morgenen når Evot våknet og de daglige rutinene entydig viste fortsatt grov diarè, tenkte Evot på det fundamentale spørsmålet; "skal jeg allikevel gå på spanskundervisningen?" Siden det bare var tre timer undervisning og et toalett rett utenfor klasserommet, tok Evot en av de mange modige avgjørelser i livet sitt. Jeg går!

Etter en og en halv time sa læreren at det var pause og Evot benyttet sjansen til å gå på toalettet...
"Vel dette går jo bra tenkte" hun og tømte seg for alle negative tanker mens hun satt på ringen. Hun gjordet seg ferdig, kledde seg og speilte seg litt mens hun vasket hendene grundig. Da kjente hun at luft måtte ut og tenkte det går vel bra... Da brast demningen! Alt rant ut og Evot ble bløt fra livet og ned. Snarrådige og fremdeles like modige Evot snørte sammen den svarte buksa nede ved beina, tørket bort det som allerede hadde nådd tærne, og la på sprang mot rommet og den frigjørende dusjen... Hadde personene hun passerte i full galopp sett nærme nok etter, ville de sett at buksa var brun nå.

Dusjen var god og motet steg på ny i Evot; "jeg rekker den siste økten med spansk om jeg springer"

Spanskesyken I

Denne sykdommen kan jeg nå relatere meg til på en ny måte. Spanskundervisningen er nå over halvveis, og jeg har merket en betydelig fremgang i språket. Ingen blir overrasket om jeg konstaterer at Tove er den beste av oss! Hun er frimodig og har fått en etter min mening god forståelse for språket. Jeg forstår ganske mye, men problemet er å lage egne setninger, en viktig del av en kommunikasjonsform kallt "dialog". En litt rar tendens er at norsken min blir verre, og tysken blender seg inn i både spansken og norsken. Det beste er engelsk, men det prater jo veldig få her. Har med andre ord til tider en indre babelsk forvirring.

Til å begynne med lærte vi bare presens, noe som var gøy når noen spurte hva vi har gjort eller skal gjøre; har du vært i byen i dag? Nei, jeg er her. Hva skal du spise til kvelds? Jeg spiser kylling...
Nå kan vi litt fremtid og fortid også..