Sjakkmatt

I skrivende stund er det nå meg som har diarè.. Trodde ikke jeg skulle få det, men det måtte vel komme..

Denne uka, fra mandag av har vært vår første jobbeuke. Det er sommerferie her nede, men det betyr at barna i slummen ikke har noen plass å gjøre av seg. Sommerskuler arrangeres derfor på mange steder og flere skoler ønsker hjelp av voluntører i avviklingen. Skulle vi sammenligne med Norge så blir det som funksjon en slags SFO løsning for foreldrene, mens det for barna arter seg mer som en leirskole.

CREER- sentrene: Det er to Creer sentre her nede, ett i hvert området misjonsalliansen jobber. Det hele begynte ved at man under forundersøkelsene for å starte opp arbeid i slummorådene i Guayaquil, syntes det var rart man ikke observerte funksjonshemmede (må forstås i vid betydning, dvs nedsatt iQ også). Ved å se nærmere etter så man da flere som var funksjonshemmet, men de ble mer eller mindre gjemt av familiene sine. De hadde ikke mulighet eller tid til å gi dem hjelp eller ta seg av dem. Ingen tilbud var det heller for slike barn. Creer- sentrene ble da startet. Creer betyr "tro" og reflekterer at man har tro på et menneskeverd for disse og ikke minst mulighetene for de funksjonshemmede. Mandag og tirsdag begynte somerskolen på Creer-sentrene. Tove og meg var på Isla- sammen med Mette og Marianne, to erfarne voluntører. Mandag regnet det, og det betyr her nede at det blir ett svakt oppmøte. Slummen blir gjørmete og mange klarer ikke å komme seg frem og tilbake til senteret. Det var derfor bare tre elever fordelt på syv lærere (med oss). Tirsdag var det blitt 11 barn, og straks mer å gjøre. Jeg er med i hva vi kaller sportgruppa og gjør forskjellige leker og ballspill. Tove er med i en håndarbeidsgruppe og hjelper til med litt av hvert der. For meg blir det hele en særs varm opplevelse, er gjennomvåt av svette etter endt dag. Vi føler vel begge at språket er den største barrieren, kan til tider bli frustrert og føle seg unyttig. Allikevel så er barna på sentrene så utrolig blide og glade. De liker helt klart at vi er der og når de smiler eller henger seg på oss så blir det hele veldig gripende og sterkt. Spesielt en døv gutt som heter Bernard (tror jeg) har jeg blitt grepet av. Han er utrolig herlig og når han smiler er alt bra. Det er så rart ved ent dag og vi går hjem til luksus, mens det går til slummen og forhold vi ikke kan relatere oss til engang.

Onsdag ble jeg med Pia, Ruth Synnøve og Katrine til en vanlig skule. Her hadde de sommerskole og trengte hjelp. Spesielt til sportsaktiviteter. Her ble jeg kastet inn i det! Vi fikk først en guttegruppe på rundt 40 gutter i aldere 6-13. Her fikk jeg erfare at jeg mangler mye på språket!! Å forklare nye leker til 40 unge gutter på spansk med bare 30 timers undervisning gikk heller dårlig.. Ruth Synnøve stod derfor for det meste av forklaringen og vi andre var med på lekene. Igjen SVETT. Her er det egentlig vanlig KRIK arbeid som er tingen. Etter guttene fikk vi en like stor jentegruppe... Jentene var de enkleste å ha med å gjøre.

Tove er ennå med på Creer-senteret. Nå er de vel rundt 20 stykker. Hun føler også på det samme når det gjelder språket, men hun er bedre enn meg! De sa Bernard hadde lurt på hvor jeg var, fikk raskt ett tegnspråk navn utifra sjegget, noe som gjordet meg veldig glad.

I dag skulle jeg vært på jobb på skolen igjen, men er altså sjuk.. Irriterende, for trenger erfaringen...

Fremover er planene; jobb i morgen, være her i helga og kanskje delta på møter. Neste uke bare spansk for meg og Tove. Så er det Carnèval her nede og alle har fri uansett.. Så vi planlegger en tur til Quito og jungelen. Etter det er det jobb.

Som oppsummering; be om at Gud hjelper oss med spansken så vi får gjort arbeidet vi skal og mer til!! Bilder fra skolene kommer etterhvert, når jeg forstår hva de sier når jeg prøver å fotografere...