Carneval-Baños

I carnevalsuka hadde vi ferie, siden alt og alle feirer hele tiden. Vi var åtte som ville benytte muligheten til å reise en tur i jungelen. Det er et stykke fra Guayaquil til jungelen, og vi regnet med mye tid til reise. Første etappe gikk til Bañjos, en fin og ganske liten by som ligger i fjellene under en vulkan. Byen har flere ganger blitt evakuert pga utbrudd og trusler om utbrudd. Vi tok nattbussen fra Guayaquil og var fremme i Bañjos om morgenen ca. halv åtte. Bildet over viser hvordan vi lette etter det varme tøyet, for her var det betydelig kaldere enn i Guayaquil. Jeg syntes det var herlig!
Da de lokale indianersjappen åpnet, kjøpte meg og Tove hver vår varme genser avAlpakka ull.
Vi hadde ennå ikke fått avtalt noen jungeltur, og gikk innom de operatørene som etterhvert åpnet. Da ringte vi til han vi hadde prøvd å kontakte i over en uke, og nå traff vi ham. Han heter Pepé og er anbefalt i Lonely Planet som jungel guide. Hans kjennskap til biologi og gode kontakter til de forskjellige indianer stammene i jungelen hadde også blitt brukt av BBC. Til vår forbauselse kunne vi starte en 5 dagers jungel tur om to dager med han som guide. Med dette i boks, sjekket vi ut hva vi kunne gjøre denne dagen i Bañjos. Kenneth, Ingrid, Tove og meg tok en 4-5 timers ridetur i fjellene. På bildet under kan du skimte åkerlapper der bønder i fjellene dyrker frukt. Meget bratt!

Her ser dere hestene. Uten tvil får dyr verre behandling her nede enn de gjør hjemme, og disse hestene var ingen unntak. De brukte bitt som jeg tror nærmest er ulovlig i Norge, iallefall veldig sjeldne. Skoene hang og slang på hovene og sømmene stod ut slik at de skrapte seg når de gikk. Men, sterke, utholdende og gode til å komme seg frem, det var de.

Vi red på stier der det gikk rett ned på den ene siden. For Kenneth og Ingrid var dette første tur, så de var veldig flinke! Skulle du få hesten til å gå, så ropte du "vamos" mens stopp var "shaw". Mange ganger hørte jeg Kenneth si "shawww" mens vår litt galne guide ropte "vamos" og slo med pisken. Hadde aldri drømt om å ri på disse stiene hjemme..

Jungelturen skulle starte i Misiaulli, vi var i Bañjos og måtte komme oss til Puyo og så til Misiaulli. Strekningen Bañjos-Puyo skulle vi sykle. De sa turen var 61 km lang, tok 5-6 timer og veien gikk nedover. Naturen langs veien her var veldig fin, minnet oss om Vestlandet (for Tove; Sogn), og vi nøt de første timene på sykkelen.

Den første strekningen blir kalt "higway of the falling cascades", og det var mange fine fossefall langs veien. Ett av dem heter noe sånnt som "el Diablo" og er det fossefallet som Russel Crowe hopper i (eller stuntmannen hans) da han rømmer fra geriljaen i filmen "Proof of Life". Tre plasser var det kabelbaner over elven til andre siden. Vi tok en slik tur.

Ras synes å forekomme ganske hyppig.

Vi stoppet i en liten by for å spise. En av oss hadde også punktert, så jeg måtte lappe dekket. Den ekstra slangen vi hadde fått med, var det ett veldig stort hull i fra før, så jeg spurte meg fram og fant til slutt en lapp. Underser dere en del av kyllingen vi ikke spiser hjemme.. Tove fikk denne porsjonen, og må vel beskrives som "nakke og hals delen". Mindre delikat.

Etter 5-6 timers sykkeltur og vi fremdeles ikke var fremme, og veien gikk oppover like mye som nedover, spurte vi en bil hvor langt det var til Puyo. Vi fant ut vi var halvveis... Stoppet derfor en bil med lasteplan, fikk haik med ham og alle åtte stod på planet til Puyo. Underveis ble vi truffet av vannballonger og pøser med vann som både unger og voksne kastet på oss. Typisk Carneval. Nå kunne vi tydelig se forskjellen i naturen, vi hadde kommet inn i en annen klimasone. Ikke lenger fjell, men jungel og tropisk klima.

Fra Puyo tok vi buss mot Tena, hoppet av i ett kryss og tok en annen buss til Misiaulli. Til og med inn gjennom de åpne bussvinduene kom det vannballonger, og alle lo...

Nå var vi i jungelen! Temperaturen hadde igjen steget mot uutholdlige "over 30" og vi var spente på morgendagen.