Ferieskole (revisited)

Nest siste uka før påskeferien fikk jeg, Tove, æren av å jobbe på en helt ny skole. Som dere ser var den ikke engang ferdig bygget. Siden det aldri hadde vært skole her tidligere skulle ferieskolen være et slags kurs for å kartlegge barnas egenskaper- finne ut hvilken klasse de skulle være i. Jeg og Åsta skulle jobbe sammen her og vi ble plassert hos de aller minste. Der var det mildt sagt hysterisk!! Og ikke uten grunn fikk skolen kallenavnet grine-skolen ganske raskt. Den første dagen vi kom ble vi møtt av et grinekor fra innsiden av bambus-veggene. Vi tenkte i våre stille sinn- nei, ikke der! Men jo, akkurat der skulle vi. Med de redde små som aldri hadde vært alene før. Borte fra mor og søsken. Om enn ikke så langt borte; storebror var kanskje i naborommet og mamma stod med store øyne og titta inn fra utsiden. Dette gjorde ikke akkurat saken særlig bedre. Ok, jeg kom inn og gikk til verks- ei lita jente satt alene og gråt høylytt på en stol. Jeg tok henne på fanget og prøvde å snakke med henne; "vofårr do gråte? Det ar ike fali her. jai haite Tove å jai ska pusse på dei!" Slik hørtes kanskje spansken min ut i ørene til denne innfødte og skremte skoleungen. Ikke rart om hun gråt enda høyere og til slutt satte fingrene i ørene sine.... Jeg gikk videre til neste mann, snakka mindre og holdt mer. Den taktikken funka bedre. Bare litt vanskelig når ti barn skriker på en gang og de andre 30 er urolige fordi de ikke har noe å gjøre. Nabolaget!

Åsta foran den nye skolen. Barna må være inne hele skoledagen for det går ikke an å leke utenfor.

Etter hvert lærte vi bedre hvordan vi skulle håndtere disse usikre, nye skoleelevene. Mange roa seg, men hver dag fortsatte grinekoret. Jeg tror ikke de hadde det noe vondt lengre, men det ble liksom en vane for de å gråte. Det var ganske slitsomt, men når vi visste hva som møtte oss gikk det bedre. Siste dag fikk vi også hjelp av Odd Terje som tidligere i uka hadde drevet med litt praktisk arbeid. Åsta sammen med ei som måtte bæres for ikke å grine...

Meg sammen med en av de minste barna. Noen av barna var faktisk veldig glade og fornøyde:)

I skrivende stund holder skolen på for fullt. Det er veldig mange barn der og både de og lærerne strever litt med å figre ut av dette nye. Hvordan skal man undervise 50 6-åringer som er ulike i nivå og person? Hvordan få alle til å slutte å gråte?? Dette puslespillet er Ingrid med på å legge. Hun jobber sammen med de minste og skal være der helt til hun reiser. Om enn skolen begynner med litt kaos og styr, så har tross alt flere hundre barn nå fått seg en mulighet til utdannelse. Skolen halter litt av gårde i begynnelsen, men med misjonsalliansens hjelp, lærere og en rektor som virkelig har lyst til å få det til, vil denne skolen utvikle seg og bety en stor forskjell for barna i dette området. Både utfordrende, spennende og givende å få være med i starten av en slik prosess.