Cotopaxi

Nå var det Søndag morgen og vi møtte opp hos reiseselskapet vårt for å begynne den tredager turen vi hadde avtalt med dem. Sveitseren Sabina bestemmte seg for å bli med oss, så nå var vi tre. Vi kjørte til Nasjonalparken Cotopaxi og inn på ett hostal der plukket vi opp vår fjerde person i gruppa, skotten Ian. Vi fire skulle dnne dagen bare trekke rundt under vulkanen og sove på ca 3600 moh. Alt etter regelen gå høyere og høyere for å bli akklimatisert, men sov litt lavere hele tiden. Under ser dere alpakkaer utenfor hostalet vi plukket opp Ian fra. Guidene våre var meget fornøyd med vår rapport fra turen til vulkanen Pichinca og trodd vi skulle rekke å bli nok akklimatisert.
Nasjonalparken var en opplevelse. Naturen der var totalt annerledes enn noe jeg har sett tidligere. Det var ett vulkansk miljø, med hauger som så unaturlige ut. Villhester gikk rundt og også villhunder. Gribber åt på kadavre av alpakkaer og noen kyr.

Under sees villhestene.
Hytta var en typisk hytte slik inkaene brukte dem og slik noen cowboyer nå brukte dem, for det budd faktisk cowboyer her!

Mens vi gikk rundt her så kunne vi hele tiden se Cotopaxi, men den var skjult i tåke og når den stakk frem en sjelden gang, så ble det kodak moment!!

Etter å ha gått rundt på ca 4200 moh i 5-6 timer reiste vi ned for å sove på 3600 moh. Vi drakk en te av ekte Coca blader, de samme som ved litt kyndig hjelp gir kokain. Denne skulle være god for høydetilpassningen.
Natten ble urolig. Man sover ikke godt i slike høyder. Rører man på seg i søvne og legger hodet slik at nasa eller munnen ikke har fri tilgang til lufta, så vokner man gispende etter luft med en følelse av å bli kvalt. Vi sov litt.

Dagen etter, mandag, kjørte vi i 11 tida opp til parkeringsplassen under Refugee hut Jose Ribas. Derfra tok det 1 time før vi nådde hytta. Tove ses under, og hytta i bakgrunnen med Cotopaxi over. Dessverre Ble vi svette av turen opp, noe som vi ikke trodde gjordet noe for hytta var vel varm slik alle hytter i Norge er...
Meg på vei opp til hytta.

Denne hytta hadde også ein peis.. Vi ventet litt, men forstod raskt at ikke peisen kom til å bli brukt! Nå var klokka rundt 12:00 og vi frøs ganske godt, men holdt motet oppe. Under ses en belgisk familie bak oss som også skulle klatre denne natten.
Etter litt mat og mye venting, skulle vi legge oss for å forsøke å sove/hvile. Klokka var 18:00 og vi skulle bli vekket 24:00 og begynne å gå 01:00. Siden vi var på 4800 moh var det her enda vanskeligere å sove utne å føle ubehag, så det ble mye stirring i taket. I tillegg frøs vi, iallefall Tove, men vi følte oss i god form mht høyden.

Det var fem forskjellige grupper, inklusive vår, alle med to guider hver som skulle forsøke å nå toppen denne natten. De fleste stod opp før oss og begynnte å gå før vi hadde stått opp.

Vi ble vekket, stod opp, pakket, fikk te og noe mat. Jeg syntes Tove ble litt lenge på do, og desverre så hadde hun allerede spydd noe som ikke er et veldig bra tegn. Vi tre andre flølte os pigge og litt over ett begynte vi å gå. En guide foran og en guide bak oss!

Første etappe gikk fra hytta og opp mot isbreen der vi skulle ta på oss ispiggene på skoene og arrangeres i taulag. Turen dit skulle ta 45 min. Rett før vi var fremme ved breen hørte jeg lyder bak meg. Der var Sabina i spyposisjon med mye på gang. Hun var klar for å snu, men bestemmte seg for å ta avgjørelsen ved breen. Under er ryggen til Tove før breen.

Ved breen bestemmte også Tove for å snu, hun var totalt utslitt og manglet motivasjonen for å fortsette. Vi var nå på 4900-5000 moh. Jentene kunne gå tilbake alene, noe som gav meg og Tony (ikke Ian sier Tove) en guide hver. Vi fortsatte oppover, nå på bre. Å gå med piggene og på breen var veldig gøy! Vi gikk og gikk, tok igjen de andre fire lagene og følte oss i storform;)

Bekymringene var at det begynnte å snø, det var mildt.. Snøen ble dypere, vi gikk igjennom og vasset i 25-30 cm snø med helning opp mot 55 grader. Vi var nå på 5300 moh. Følte det ble mer og mer farlig for skred, men stolte på guidene våre. Dagen før hadde det gått ett stort skred nettopp der vi nå var, vi kunne tydelig se hva som hadde foregått. To personer hadde blitt tatt av dette skredet og ført 60 m nedover fjellet. De overlevde. Vi visste alt dette før vi begynnte å gå, men håpet på frost. Nå var det mildvær og partiet vi skulle inn i ble enda brattere de neste 200 meterene.

Guidene våre snakket sammen og tok en profil av snøen. Jeg så desverre det jeg ikke ville se. Først dette nysnølaget på 25-30 cm, så hard skare på 25 cm, men under der var det et lag med iskrystaller. Har aldri sett noe lignende. Laget var ca 35 cm dypt og bestod utelukkende av 1,5 cm store isklumper. Å ta i det var som å røre i en balje med isbiter ferdige for Cola glasset. Vi måtte snu!! Forferdelig!!!!!! Særlig siden vi var så pigge og motiverte. Guidene beklaget.

Vi snakket med de andre gruppene på vei ned, de snudde alle sammen. En gruppe som senere ville prøve seg på Chimborazo, tvang guidene til å søke en alternativ rute, men da utløste de to småskred og snudde de også.

Disse bildene er fra der vi regnet oss som utenfor fare for skred.
Over kan du se, hvis du forstørrer blidet, skredet som gikk og tok 2 personer. Profilen vår ble tatt like til venstre for skredet nesten mot toppen på ryggen.

Vel nede, klokka 04:30. (tok 45 min ned). Så vi til jentene som lå og prøvde å sove. Tony ble syk og spydde. Vi la oss. Når det ble lyst tok vi bilder. Som du ser er hytta på samme høyde som Mount Blanc. Og isbreen var på dobbel så høyt som vårt høyeste fjell Galhøpiggen. Dette er hva jeg må si til meg selv for ikke å være for bitter på moder natur. Det er visst bare 5% som må snu pga været...

Den røde sanden er fantastisk fin i kontrast mot snø og de gråe fjellene. Over ses en plante som voks på 5000 moh.

Litt skuffet stoppet vi en buss på panamerican highway og begynnte en busstur mot Guayaquil og Marianne. Turen varte 8,5 timer og de tre første hadde vi ikke sete. Her er solnedgangen da vi var tilbake på tilnærmet 0 moh. På 12 timer beveget jeg meg fra 5300 moh til 0 moh, en rar tanke. I skrivende stund er det kommet rapporter om at Cotopaxi hadde utbrudd (ikke lava)noen dager rett etter at vi var der.