Bør vi bestige Cotopaxi?

Nå har jeg lyst til å høre deres mening i en liten sak. Påske ferien nærmer seg nemlig ganske raskt nå. Skal vi få utnyttet den, så må vi planlegge godt på forhånd. Onsdagen før skjærtorsdag får vi besøk av Marianne, minstesøsteren av Tove, noe som blir helt knall!! Hun blir en uke her nede, så siste del av påsken er klar. Vi gleder oss og syns hun fortjener et bilde på bloggen siden hun kommer, (og hun liker å være på bilder).

Vi har fått fri fra onsdagen før palmesøndag og har dermed en uke til rådighet før Marianne kommer. Nå har det seg slik at Ecuador er i besittelse av mange vulkaner (aktive), og siden jorden er oval, er toppen på disse vulkanene de nærmeste punktene på jorden i forhold til solen! Eller sagt på en annen måte, de lengste avstandene fra jordens indre. De slår altså Mount Everest i denne sammenhengen! De forskjellige turistoperatørene her nede tilbyr turer opp på vulkanene. Den høyeste er Chimborazo (6310 moh), men her kreves litt mer erfaring enn hva meg og Tove har. Den nest høyeste, heter Cotopaxi (5897 moh) og krever lite erfaring. Men god form og psykisk styrke er nødvendig. Dette tror vi at vi klarer. Spørsmålet er bare om vi rekker å akklimatisere oss.. Egentlig bør vi tilbringe en uke i en høyde på minst 4000 moh og helst ha besteget andre mindre vulkaner før vi tar Cotopaxi. Hva mener dere? Dette er a once in a lifetime opportunity! Se info om turen på denne siden. Under er bilder av Cotopaxi fra denne siden.

Over er "refuge hut" hvor du ligger før du starter oppstigningen. Her får du også den nødvendige trening i taulag og isbregåing. Under er de på toppen.

En fantastisk soloppgang fra toppen ses over, under er krateret.

Fotballkamp

Fotball er et universellt språk, og her nede er det veldig populært. Her i Guayaquil er det to lag i den nasjonale ligaen. Det ene er Barcelona og det andre er Emmelec. Når de møtes får man et såkalla hatoppgjør. Søndagen som var møttes de på hjemmebanen til Barcelona. Dette er en av verdens 20 største fotballbaner med kapasiteten 90 000 personer. Kristian, Tove og meg reiste for å se på. Fotballbanen var gigantisk og plassert i et strøk der nabolaget vitnet om fattigdom, slik du ser på bildet over. Som alle andre plasser i verden blir drømmen om en proffkarriere i fotball en drøm mange gutter har i barndommen. Kanskje kan det sammenlignes med drømmen om å bli lottomillionær, en drøm mange får i alderdommen;)
Over og under er Barcelona laget akkurat kommet inn. Mange store smell og mye papir og røyk brøt ut med det samme. Til venstre under, ses de få Emelec fansene som hadde fått biletter. De blir nemlig tildelt en kvote, fordi det ikke er trygt med så mange sammen med Barcelona fansen. De annkom stadionen med politieskorte av pansrede kjøretøy.
Det er to gjerder mellom publikum og banen, og mellom gjerdene er det dessuten en god gammeldags vollgrav.. Det ble solgt 0,8 liters ølkrus til 1 dollar... Var en gøy opplevelse, men dårlig fotball sett med norske øyne. Ca 60 000 på denne kampen som endte 0-0.

Kræsj med naturen!

Vår kjære iguana er til tider litt nærgående, og jeg blir ikke helt vant til dens stygge utseende. Får vel skylde på "Jurrasic Park" og andre filmer jeg har sett. Her kom den litt nærme pcén. Da jeg jaget den bort, fant jeg ut at dn bruker halen som pisk. Har en morsom filmsnutt av det.

Ferieskole; Eugenio Espejo

Uka etter Carnéval startet jobbingen for fullt. Vi har nå forskjellige ferieskoler vi skal være med på frem til påske. Først ut var yrkesskolen Eugenio Espejo. Dette er en av samarbeidsskolene til misjonsalliansen som må sies å være en solskinnshistorie. Over er vi på vei til skolen som ligger i slumområdet Paraiso de la Flor. Her nede liker de vimpler og vimplen på bildet reklamerer for ferieskolen og selve skolen som åpner for innskriving. Her nede vokser slummen raskt, og de første som slår seg ned bygger i bambus. Når de så får penger begynner de å bygge om huset til betong/leca. Derfor er ofte ytterkantene av slummen i bambus, og selvfølgelig de områdene "i vannet" der husene står på påler. Der vi jobbet nå var det en miks av bambus og murhus.

Nå nærmer vi oss skolen. De gatene der bussen går ofte og veien forsvinner med en gang det regner, trengs å bli asfaltert og her er den faktisk det, noe som ikke er regelen. Foran oss er det en tankbil som kjører ut drikkevann. Dette vannet er ikke så rent som de vi får på flaske, men på jobb er det det vi får om vi får vann på skolen. Til nå har det gått greit.

Nå står vi utenfor skolen. Den har fire linjer som jeg har forstått; frisør, "skjønnhetspleie", elektronikk og mekaniske-fag. Under ser du en del av skolen som ennå er i bambus. Tok noen bilder av det som hang på veggene. Bilene blir brukt i undervisningen på mekaniske fag, men det var ikke mye igjen av dem..

Elektronikk utstyr..

På denne skolen skulle de ha fire grupper med elever. Hver gruppe var på rundt 30 elever. Vi skulle sirkulere på disse og male veggene i klasserommene med temaene; Galapagos, Jungelen og fjellet. Første dagen ble det totalt kaos og maling overalt.. Påfølgende dager stolte vi ikke så mye på organiseringen til lærerne og kjørte en strammere linje. Jentene stod for malingen, mens vi gutta lekte med de som ikke skulle male akkuratt da. Her er Tove i en lang diskusjon med en ung og lovende maler som ønsker hele spannet med maling og ikke bare en kopp.. (No de verdad).Elevene likte virkelig å male, og vi ble bedre og bedre til å lede arbeidet, så tilslutt ble det et ok resultat.

Vi lekte mange leker med elevene. De skal ikke så mye til for at de koser seg og har det gøy. Helst vil de spille fotball, men det blir umulig hele tiden og noen ønsker det ikke i det hele tatt. Derfor ble det mange KRIK-leker denne uken. Fotball ble det i slutten av dagen, når solen var virkelig sterk og jeg ble helt utslitt.. Ble bare kalt "Profé" (proffen)...

Siste dagen ble det mye skriving av navn og hilsner. Følte oss som superstjerner!! Er ganske svett på bildet under..

Ungene var bare herlige! Rart å si farvel til dem. På hver skole er det noen som kommer litt nærmer inn på enn. De er så kontaktsøkende og ekte glede møter oss hver gang vi kommer, smiler til dem, løfter på dem eller henvender oss til dem. Andre er innesluttet og ikke så lette å få kontakt med, men når det skjer så ses raskt en person som trenger oppmerksomhet, selvtillit og kjærlighet. Mye å gjøre her nede. Enkelte inntrykk glemmer jeg aldri.

Under er alle de som kunne klare å få plass mot den ene veggen. Bak er jungel temaet, det første forsøket vårt.. Ikke bli lurt av klærne, for her går alle fint kledd, selv om de bor i slummen. Forstår ikke hvordan de klarer å holde klærne rene. De har vel en mamma eller en kone.

Carneval- Ned Rio Napo!

Morgenen etter begynte jungelturen vår. De som ønsker å se hvor vi reiste, kan klikke på kartet. Vi var nå i (Puerto) Misiaulli i provinsen Napo. Befant oss altså ganske langt fra Guayaquil som ligger ved kysten i provinsen Guayas. Vi hoppet ombord i motoriserte kanoer og reiste først en 5 timers tur ned rio Napo til Coca. Der traff vi Pepé og så reiste vi videre nedover elven i ca 3 timer. Da ble det mørkt. Her er de motoriserte kanoene. Taket var en velsinget beskyttelse mot solen som var konstant og sterk. De lange forflyttningene gjorde mange av oss trøtte og enda sårere i ræva. Stolene var laget for et langt mindre folkeslag, og ryggen ble også stiv(ere).

Lunsjen inntok vi på en strand langs elva. Den bestod av kjeks, cola, tunfisk, smør og banan. Alle mente kjeks å tunfisk var en uventa bra kombinasjon.

Første natten tilbrakte vi hos en indianerfamilie som guidene våre kjente. Her sov vi i moskitonett på gulvet, en heller ukomfortabel natt.

Neste dag kjørte vi noen timer til i kano før vi var fremme der Pepé hadde en slags jungelcamp. Nå var vi i et slags naturreservat. Vi var midt inne i jungelen. Rommene her hadde seng, men ingen vifte.. Dessverre gikk det noe galt under overføringen av bildene fra turen, så halve turen er borte i form av bilder..
Skal du ta deg raskt frem i jungelen, så bruker du elva, og vi padlet mye når vi la ut for å se etter pirajaer, kaymans (små krokodiller), marsjerende vepser, store og rare fugler, apekatter og andre rare dyr. Vi så noen, men det dreier seg om å se dem i ett par sekunder.. Noen bilder har jeg ikke, men litt video har jeg. Vi hadde mange turer på elven, den ene hadde som mål å bade i en lagune. Problemet var bare det at vi ikke visste om det var pirajaer der, de skulle ikke gjøre oss noe, men det høres jo ikke så bra ut heller. Vi så i et fiskegarn at to pirajaer hadde gått i rett ved siden av en annen ikke piraja fisk. Den andre fisken hadde sikkert våre veldig fargerik og fin, men nå var det bare ett rent fiske sjelett igjen! Så utrolig kult ut! Men da guidene våre hoppet uti så måtte jo vi også. Spurte en gang til om det var trygt, og de sa, ja, bare du ikke er nede i bunnen, for der kunne det være noen spisse planter som var giftige for oss mennesker. Men det burde gå å bade sa de, det var 1,5 meter djupt. Vi hoppet uti, og gikk rett i bunn, det var bare en halvmeter djupt. Ingen traff heldigvis noe skarpt..

Det store med jungelen var ikke dyrelivet, for det så vi ikke så mye til, da vi ikke satt stille og bare ventet noen plass. Det store var selve jungelens mangfold av planter og trær. Å gå i jungelen var intenst og føltes av og til farlig. På trestammene var det 3 cm stor maur som ved bitt gav opphovning av alle lymfekjertlene med påfølgende kraftige smerter. Rundt trærne så vi av og til hull, de var bolig for den giftige tarantellen som hopper på byttet sitt. Vi gikk altså litt forsiktig rundt i jungelen. Pepé, som du ser under, forklarte oss hva de forskjellige plantene kunne brukes til. Under holder han planten man viss nok utvant (utvinner) pencillin fra. Andre planter var fine, og de ar mange hjemme i norge i stua si. Potteplantene vokste altså fritt her!!

Trærne var også fantastiske! De var enorme! Her er vi i nærheten av et telefontre. Dette slår man på om man er lost i jungelen. Lyden bæres flere kilometer og hjelpen kommer.

Lunsj under et telefontre. Meg på jakt etter en liane å slenge seg i.
Samme treet. Måtte nok vært 40-45 personer for å rekke rundt treet..

Han som maler er indianer, og var med oss som guide. Malingen kom fra en frukt og skulle vare bare noen dager, noe som var en overdrivelse, iallefall på svette nordmenn.

Siste bilde fra en intens, slitsom og intrykksfull tur. Ta vare på jungelen :)


For å komme oss hjem, tok vi en busstur direkte fra Coca til Guayaquil, det tok 17 timer og kostet 15$. Underveis hadde vi ingen planlagte stopp for mat elle dobesøk, allikevel fikk vi mange ikke planlagte stopper. Bussturer er en opplevelse her nede.

Carneval-Baños

I carnevalsuka hadde vi ferie, siden alt og alle feirer hele tiden. Vi var åtte som ville benytte muligheten til å reise en tur i jungelen. Det er et stykke fra Guayaquil til jungelen, og vi regnet med mye tid til reise. Første etappe gikk til Bañjos, en fin og ganske liten by som ligger i fjellene under en vulkan. Byen har flere ganger blitt evakuert pga utbrudd og trusler om utbrudd. Vi tok nattbussen fra Guayaquil og var fremme i Bañjos om morgenen ca. halv åtte. Bildet over viser hvordan vi lette etter det varme tøyet, for her var det betydelig kaldere enn i Guayaquil. Jeg syntes det var herlig!
Da de lokale indianersjappen åpnet, kjøpte meg og Tove hver vår varme genser avAlpakka ull.
Vi hadde ennå ikke fått avtalt noen jungeltur, og gikk innom de operatørene som etterhvert åpnet. Da ringte vi til han vi hadde prøvd å kontakte i over en uke, og nå traff vi ham. Han heter Pepé og er anbefalt i Lonely Planet som jungel guide. Hans kjennskap til biologi og gode kontakter til de forskjellige indianer stammene i jungelen hadde også blitt brukt av BBC. Til vår forbauselse kunne vi starte en 5 dagers jungel tur om to dager med han som guide. Med dette i boks, sjekket vi ut hva vi kunne gjøre denne dagen i Bañjos. Kenneth, Ingrid, Tove og meg tok en 4-5 timers ridetur i fjellene. På bildet under kan du skimte åkerlapper der bønder i fjellene dyrker frukt. Meget bratt!

Her ser dere hestene. Uten tvil får dyr verre behandling her nede enn de gjør hjemme, og disse hestene var ingen unntak. De brukte bitt som jeg tror nærmest er ulovlig i Norge, iallefall veldig sjeldne. Skoene hang og slang på hovene og sømmene stod ut slik at de skrapte seg når de gikk. Men, sterke, utholdende og gode til å komme seg frem, det var de.

Vi red på stier der det gikk rett ned på den ene siden. For Kenneth og Ingrid var dette første tur, så de var veldig flinke! Skulle du få hesten til å gå, så ropte du "vamos" mens stopp var "shaw". Mange ganger hørte jeg Kenneth si "shawww" mens vår litt galne guide ropte "vamos" og slo med pisken. Hadde aldri drømt om å ri på disse stiene hjemme..

Jungelturen skulle starte i Misiaulli, vi var i Bañjos og måtte komme oss til Puyo og så til Misiaulli. Strekningen Bañjos-Puyo skulle vi sykle. De sa turen var 61 km lang, tok 5-6 timer og veien gikk nedover. Naturen langs veien her var veldig fin, minnet oss om Vestlandet (for Tove; Sogn), og vi nøt de første timene på sykkelen.

Den første strekningen blir kalt "higway of the falling cascades", og det var mange fine fossefall langs veien. Ett av dem heter noe sånnt som "el Diablo" og er det fossefallet som Russel Crowe hopper i (eller stuntmannen hans) da han rømmer fra geriljaen i filmen "Proof of Life". Tre plasser var det kabelbaner over elven til andre siden. Vi tok en slik tur.

Ras synes å forekomme ganske hyppig.

Vi stoppet i en liten by for å spise. En av oss hadde også punktert, så jeg måtte lappe dekket. Den ekstra slangen vi hadde fått med, var det ett veldig stort hull i fra før, så jeg spurte meg fram og fant til slutt en lapp. Underser dere en del av kyllingen vi ikke spiser hjemme.. Tove fikk denne porsjonen, og må vel beskrives som "nakke og hals delen". Mindre delikat.

Etter 5-6 timers sykkeltur og vi fremdeles ikke var fremme, og veien gikk oppover like mye som nedover, spurte vi en bil hvor langt det var til Puyo. Vi fant ut vi var halvveis... Stoppet derfor en bil med lasteplan, fikk haik med ham og alle åtte stod på planet til Puyo. Underveis ble vi truffet av vannballonger og pøser med vann som både unger og voksne kastet på oss. Typisk Carneval. Nå kunne vi tydelig se forskjellen i naturen, vi hadde kommet inn i en annen klimasone. Ikke lenger fjell, men jungel og tropisk klima.

Fra Puyo tok vi buss mot Tena, hoppet av i ett kryss og tok en annen buss til Misiaulli. Til og med inn gjennom de åpne bussvinduene kom det vannballonger, og alle lo...

Nå var vi i jungelen! Temperaturen hadde igjen steget mot uutholdlige "over 30" og vi var spente på morgendagen.